Når vi snakker om beredskap, tenker de fleste på vannkanner, hermetikk og batterier. Men hva om den viktigste beredskapen er noe helt annet? Hva om den handler om kunnskap?
Tidligere denne våren pekte NRK på en interessant detalj: Da DSB i 2024 sendte ut sine råd om egenberedskap til norske husstander, var ett tema helt fraværende – sanking.
Det er kanskje ikke så rart. Beredskap handler ofte om det vi kan lagre. Men den handler i stor grad også om det vi kan.
Naturen er full av mat – og kunnskapen er i ferd med å forsvinne
Norsk natur rommer hundrevis av spiselige planter, bær og sopper. Ressurser som mennesker har levd av i generasjoner. Likevel er det stadig færre som lærer å kjenne dem igjen.
Kunnskap som tidligere gikk i arv rundt middagsbordet eller på tur med besteforeldre, risikerer å forsvinne. Det er synd – ikke bare fordi vi mister en tradisjon, men fordi vi mister en ferdighet som gjør oss mer robuste.
Beredskap handler om mestring
Som mange påpeker, så kommer de færreste til å leve av sanking. Men det er heller ikke poenget. Poenget er å bygge ferdigheter.
Å vite hva naturen kan tilby. Å forstå sesongene. Å kunne finne, gjenkjenne og bruke ressursene som finnes rett utenfor døra.
Den typen kunnskap gjør oss mindre avhengige av at alt rundt oss fungerer som normalt. Og kanskje enda viktigere: Den gir oss en sterkere tilknytning til naturen.
Teknologi kan hjelpe oss tilbake til naturen
Paradokset er at teknologien ofte får skylden for at vi tilbringer mindre tid ute. Men vi tror den er en del av løsningen og derfor bygger vi Hauste.
Ikke for å få folk til å bruke mer tid på telefonen, men for å gjøre det mer spennende å legge den i lomma og gå ut.
Hvis flere oppdager hvor mye naturen faktisk har å by på, tar vi vare på noe langt større enn kunnskap om sopp og ville vekster.
Vi tar vare på en kulturarv.
Vi bygger sterkere lokalsamfunn.
Og vi styrker beredskapen – én tur av gangen.
For beredskap handler ikke bare om det du har i skapet.
Den handler om det du kan.
Legg inn en kommentar